4 Lyst og fryd

Bok 4: Lyst og fryd

I salg: 10.09.2018

4 Lyst og fryd

Omtale / baksidetekst

Etter kirketid blir Piil-familien invitert til Hop Hovedgård av enkefru Silkensteen. Der får de høre at Cornelius Winther er arrestert, anklaget for forræderi etter sjøslaget, og Fiona besvimer. Samme kveld forsvinner Fiona.

Tanken på rabarbraåkeren fikk det til å gå kaldt nedover Celias rygg. Et lik hadde blitt funnet der, og nå …

Scott så at hun ble redd, for han ristet svakt på hodet. «Det er ikke sikkert at det samme har skjedd med Deres søster.» Trøsten var godt ment, men begge visste at han ikke hadde grunn til å tro noe som helst.

• • •

Utdrag fra boken

På ny hadde kramkaren stilt velvillig opp for Celia, og hun visste ikke hvordan hun kunne takke ham. Hun holdt regnkledet hans over sitt og hans hode mens han trakk vognen. De snakket ikke mens vognen snodde seg innimellom virvaret av fiskere, bodmenn og kjøpere på byens torg. Folk samlet seg under seilduker og paraplyer, og regndrevet og løpende mennesker gjorde det vanskelig å se noe. Først da de nærmet seg de høye, spissgavlede sjøbodene på bryggesiden, ble folkemengden mer spredt.

Verken drenger eller oppkjøpere lot til å bry seg om regnet, arbeidet måtte gjøres uansett vær. Store fanger med tørrfisk som var dekket av seilduker, ble løftet opp fra jektene og plukket opp av drengene som sprang frem og tilbake til skurene ved bryggen. Der sto vrakerne under tak og bestemte hvilken haug fisken skulle i.

«Vi skal til Holmedalsgården, men vi kan ikke gå langs Bryggen. Vi må gå veien på oppsiden.»

«Å,» sa Celia og så på handelsgården hun visste lå omtrent midt i husrekken. Det var en omvei å måtte gå om Øvregaten.

«Eierne av gårdene på Bryggen vil ikke ha fremmede folk og fe rekende forbi mens de arbeider,» forklarte kramkaren.

Celia forsto det. Gårdene var eid av menn som hadde en forretning å drive. Det var ingen allfarvei.

De gikk så fort de klarte med den tunge vognen på slep. Celia hjalp til med å trekke, men det var vanskelig siden hun også skulle prøve å holde dem begge noenlunde tørre. Regnet hadde avtatt noe, men oppoverbakken hadde strie strømmer av vann som rant nedover, og hun prøvde å unngå å tråkke i dem. Skoene surklet, og kanten på skjørtet og kappen var tung av væte.

En stund angret Celia på at hun hadde blitt med, for dette tok lengre tid enn hun hadde regnet med. Hun var kald på føttene, og det allerede før hun og Scott hadde begynt letingen sin.

Endelig var de oppe i Øvregaten, og Celia kunne igjen nøye seg med å passe på å holde regnkledet over hodene deres.

«Ikke tenk på meg,» sa kramkaren blidt. «Jeg er våt til skinnet likevel.»

Celia gjorde ikke som han sa, men fortsatte å dekke hodet hans så godt hun kunne.

I grønnsakhagene nedenfor sto en håndfull gjennomvåte unggutter og luket mens et par kom bærende på et fange med gulrøtter fra en jordkjeller. Det steg røk opp fra skytningsstuen nedenfor, og Celia kjente magen rumle ved tanken på maten som mennene skulle spise der inne.

«Der nede er Holmedalsgården,» sa kramkaren og pekte.

Celia så knapt noe under lerretsstoffet, men diltet etter ham nedover Nikolaikirkeallmenningen.

Etter et stykke gikk de inn bak gården. Plassen mellom Holmedalsgården og skytningsstuen var full av rot og skrot, enda det sto risset inn på et treskilt: Hold plassen ryddig. Det var hele og istykkerslåtte trekasser, veltede tønner, planker i alle mulige bredder og lengder. Det var bøtter, kar og taukveiler og halvråtne sekker, samt en død due bak en ødelagt trillebår. På veggen hang brannbøtter, og langs husveggene sto taktønnene som samlet regnvann.

«Jeg skal opp der,» sa kramkaren og pekte på en utvendig trapp som førte opp til handelstuene midt i bygget.

Gårdene sto tett, og Celia stilte seg inntil en vegg mens hun ventet på at kramkaren skulle plassere vognen i ly for regnet.

«Bli her og pass på kjerren mens jeg går inn,» sa han uten å vente på svar.

Med kappen for seg selv løftet hun den godt over hodet, så den ble som en teltduk. Hun frøs nå, både av sult og kulde. Var Scott tilbake med Holger nå? Nei, sikkert ikke ennå. Det kunne ikke ha gått en time ennå. Så snart hun fikk de to regnkledene, skulle hun løpe tilbake. Det ville gå fortere når hun ikke hadde kjerren som sinket henne.

Tjærelukten hang tungt i luften og blandet seg med eimen av tørrfisk. Underlaget på Bryggen besto av flathugd tømmer, og plankene glinset vått i dagslyset fra den smale stripen himmel mellom takene høyt over henne. Celia så opp da et par slitte støvler trampet forbi henne, men den unge løsarbeideren lot ikke til å legge merke til henne. Lydene som omga henne, ble fanget mellom tette, høye vegger. Knirkende gjenger fra heisanordningene. Menn som ropte. Trampende føtter mot tregulv og trapper. Regn som dryppet og sildret fra takrenner og ned i tønner.

Det var mest en fornemmelse av å bli iakttatt som gjorde at Celia trakk regnkledet opp slik at hun kunne se seg rundt. Halvveis skjult bak en liten murbygning som hun antok var en felles spisesal for alle som arbeidet i gården, skimtet hun en skikkelse.

Celia myste og blunket, for med ett kunne hun ikke se ham lenger. Det var sikkert bare en busk som hadde beveget seg i vinden. Hun kikket opp flere ganger likevel, men så ikke noe mer.

Hun snudde seg vekk, for det var ingenting å se der borte. I stedet så hun oppetter veggen. Holmedalen. Alle gårdene på Bryggen var oppdelt i flere handelstuer som var eid av forskjellige menn. Det var der Birgittes ektemanns slektning hadde sin handelsstue.

Celia håpet ikke at noen av dem hadde ærend ute, men det var ikke sannsynlig at de gikk ut i dette høljeregnet. Det ville ikke bli lett å forklare hva hun gjorde her alene.

Hvor ble det av kramkaren? Hadde hun visst at han skulle bruke så lang tid, hadde hun ikke blitt med ham.

Til tross for sine anstrengelser fikk ikke Celia synet av den luskende skikkelsen ut av tankene, og snudde seg igjen og fortsatte å speide. Var det ikke noe der borte? Murveggen på ildhuset var kalkhvit, og hagene bak var mørke fordi det var mer jord enn grønne vekster foreløpig. Hun kikket seg rundt til alle kanter. Det var ingen å se i nærheten, men hun så folk oppe i Øvregaten.

Hun trakk pusten dypt og prøvde å overbevise seg selv om at hun så spøkelser på høylys dag. Selvsagt var det ingen som fulgte med henne.

Jeg ser deg. Ordene fra lappen i salmeboken fylte med ett hodet hennes, og hun klarte ikke å oppfatte noe annet. Jeg ser deg.

Utsnitt-Ps4

Utsnitt fra forsiden på bok 4, Lyst og Fryd. Illustrasjon: Kjetil Nystuen

• • •

Boken kommer i salg i kiosker og dagligvarebutikker 10. september 2018. Den kan også forhåndsbestilles på NorskeSerier.no som bok, ebok eller abonnement.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s