1 Alvøpiken

Bok 1 Alvøpiken

I salg: 14.05.2018

Papirslottet1

Bok 1 Alvøpiken

Omtale / baksidetekst

Bergen, 1808

Celia er atten år når hennes far selger huset og handelsgården i byen for å satse alt på krutt- og papirmøllen i idylliske Alvøen, som huser førti arbeidere og tjenestefolk. Underveis til sitt nye hjem blir de vitne til at en kvinne faller i sjøen fra en klippe. Den dramatiske hendelsen avdekker mørke hemmeligheter, og tilværelsen på landet blir ikke så fredelig som Celia hadde forventet.

«Se! Det er noen oppe på pynten! Et elskende par … åh, så romantisk!» Søsteren pekte.
Celia så opp. Solen blendet henne, men hun kunne skimte to skikkelser tegne seg mot den blå himmelen. At de våget! Klippen var høyt over vannet, og under var det skjær. «Å! Se! Det er en som … kvinnen faller!» Celia satte i et skrik.

• • •

Utdrag fra boken

Innerst i viken var det en rekke trehus som var oppført til ulik tid, så noen var eldre, laftede tømmerhus, mens andre hadde planker utenpå. De lå langs fossen, som ble ført i en renne fra Det lille vand oppe i lien og ned til Alvøpollen.

På verksplassen så Celia flere arbeidere, men hun plantet blikket i bakken og løftet ikke hodet før de hadde passert Tønnehuset, som var den siste bygningen før oppstigningen. Veien var gruslagt, og bortsett fra noen hull som ikke var utbedret, kunne Elling gå ubesværet.

«Nå er vi inne på veien som fører opp til vannet,» opplyste hun.

Lovinda hadde visst funnet nye krefter, for hun gikk nesten fortere enn Elling.

«Da kommer vi snart til de gamle bygningene som hører til kruttverket?» spurte lillebroren.

«Det stemmer. Det er Tørkehuset og Siktehuset. Det går sauer rundt her, så jeg kan leie deg så du ikke tråkker i lort.»

Det var ikke så langt opp til vannet. Øverst oppe lå Rullemøllen, huset som var blant de eldste og hørte til kruttverket. Hun sa det til broren.

«Er det det som har sprunget i luften mange ganger?»

«Kanskje det … jeg er ikke sikker,» svarte Celia som sant var. Kruttverket hadde sprunget i luften mange ganger, og gjort store skader på bygningene rundt. Liv hadde også gått tapt. Sist gang det hendte, var i 1791, men da omkom ingen.

«Kanskje Lovinda vet det? Har du opplevd at kruttmøllen har sprunget i luften?» Celia så på den gamle.

Blikket hennes søkte Celias, men noe svar kom ikke.

Det var ikke mye trær i skråningen, og der sauene hadde beitet var busker og kratt nedspist. Likevel var det nok av bergknauser, søkk, kampestener og mosegrodde trestubber … mange gjemmesteder for en som ønsket å holde seg skjult.

«Tror du vi finner noe?» spurte Elling. Bakken hadde gjort ham andpusten. Det var ikke så rart, for han satt mye i ro og var sjelden ute og gikk.

«Jeg tror egentlig ikke det,» svarte Celia ærlig.

Celia ble også sliten, og stanset litt. På ny snudde hun for å se ned mot huset. Det var ingenting som tydet på at det var oppstandelse der nede. Lettelsen fikk henne til å trekke pusten.

Utsikten var formidabel. Mektig. Alle disse små og store bygningene hadde sine oppgaver, og sammen forvandlet de ull til tekstiler og tekstiler til papir. Sauemøkk ble til krutt, og linfrø ble til olje.

«Hva ser du?» spurte broren.

«Jeg ser vår slekts lille rike …» Med ett ble Celia høytidsstemt. Det var slett ikke lite, det var storslått. «Hvite hus med røde tak, bygninger som er små og store, gamle og nye. På trerennen fosser vannet nedover og får møllene til å leve.»

«Kongens rike,» ytret Lovinda.

Elling nikket ettertenksomt, og smilet hans avslørte at han så for seg bilder inne i hodet sitt. Han likte å høre at døde ting ble levendegjort.

«Jeg ser fire møller herfra.»

«Hvor mange bygninger er det på verket nå?»

Celia var klar over at broren nok visste antallet, men det kunne jo være at noen nye hadde blitt oppført siden forgangent år, eller at noen av de eldste hadde blitt revet. Hun talte.

«Nitten, utenom arbeiderboligen og kullsvalen ved lindealleen. Mange av dem er små, det er de som hører til kruttverket. Det aller største bygget er pakkboden innerst i viken ved vannet, mens her oppe er det papirhuset som er det største og nyeste.»

«Likte du ikke mesteren ved papirmøllen?»

Celia ble forbauset over at lillebroren plutselig spurte om mannen de hadde støtt på.

«Det betyr intet om jeg liker Cornelius Winther eller ikke, for jeg skal ikke ha noe med ham å gjøre. Og det skal heller ikke Fiona. Glem alt du hørte i dag.»

«Hjerter knekt.» Lovinda lo en liten latter.

Igjen overhørte Celia henne. Lovinda hadde ikke sagt et eneste fornuftig ord, og med ett følte hun seg som en narr som hadde latt seg overtale til å bli med på dette.

Kanskje hun var forutinntatt fordi mester Winther tillot seg å tilbringe tid alene sammen med en ærbar pike som var over ham i stand, og som attpåtil var trolovet. Han kunne i hvert fall ikke være en edel mann når han tillot seg slikt, og han burde sannelig vite bedre. Og det burde også Fiona. Tanken gjorde Celia ergerlig.

Elling hadde visst alt glemt den unge mesteren. «Fortell mer hva du ser. Er det andre båter på vannet enn Harmoni

Celia ristet av seg ergrelsen med et uhørlig sukk. «Ja, det er det. Herfra ser jeg noen som ligger ved bryggen utenfor Pakkboden, og så ligger vengebåten vår fortøyd nedenfor hovedhuset. Galeasen vi kom hit med, ligger nå for anker midt i pollen.»

«Kan du se skipsleden?»

Celia nikket og myste. «Det kan jeg. En robåt er utpå. Det er sikkert fiskere.»

«Og huset vårt?»

«Det ligger majestetisk til med trær foran og rundt. Jeg kan se hagen på forsiden og skimte borggården og paviljongen herfra. Over huset vaier Danebrog i brisen.»

«Er huset vårt stort og ruvende?»

«Tja … det er vel nokså stort til sammenligning med mange av småhusene i byen, men ikke ruvende. Vakkert, er det i hvert fall, med alt det grønne rundt.»

Elling sukket. «Vi er heldige som har et vakkert hjem, med stor hage … som nesten er som en park. Vi har mye større plass her enn i byen.»

Lovindas ansikt lyste opp. «I et papirslott de bor, med far og med mor.»

«Et papirslott? Hva mener hun, Celia?» spurte Elling.

«I hage og park de har følge, men ingen ser den store bølge,» fortsatte Lovinda. Hun smilte lurt.

«Ikke bry deg om det,» sa Celia. «Hun bare fabler. Ikke sant, Lovinda?»

«Og ungenes far er kongen i riket.»

Elling tødde opp, for han hevet stemmen da han sa: «Far er ikke konge. Han er en alminnelig mann. Du snakker bare vås, du, Lovinda.»

«Lovinda liker visst å erte oss,» smilte Celia. «Nå må vi gå videre. Vi er snart ved vannet.»

Det siste lille stykket gikk de i taushet.

Celia og Fiona hadde vært ved Det lille vand én gang, selv om det var helt ulovlig. Langs vannet var det myr i stedet for strand, og ellers var bergene bratte og sleipe. Ikke engang i båt fikk barnene lov til å være her.

«Alt er annerledes her enn slik jeg husker det,» sa Celia ettertenksomt da de sto ved demningen som ble kalt Stemmen.

«Hvordan det?» Elling måtte snakke høyere enn vanlig for å overdøve buldringen fra fossen.

«Det forekommer meg at noen må ha ryddet opp langs bredden, for bergene er unaturlig glattskurte. Det er ingenting grønt langs kanten, verken myr, mose eller sjøgress. Kanskje de er lei av at slikt renner ned fossen, for det setter seg sikkert fast i rennen og skovlene. Ja, slik må det være. Men skogene innenfor er som før. Mørk, tett furuskog og løvtrær i knopp.»

«Alvøskogen,» hvisket Elling.

På nedsiden av demningen frådet fossen i rennen. Etter å ha vært igjennom papirmøllen, rant vannet videre til møllene lenger nede. Rennen var en sinnrik anordning som utnyttet vannets kraft hele veien frem til det rant ut i Alvøpollen og ble til brakkvann.

På motsatt side lå vannet rolig. Under den skinnende blanke overflaten lå dets stille hemmeligheter gjemt. Sølvklare ringer i vannet var det eneste som avslørte at gjedder vaket etter svermene med mygg. Også ål fantes nede i det sorte dypet. Det vokste vannliljer innerst i viken, noe som kunne støtte Lovindas beretning, men Celia så ikke noe uvanlig.

«Nå er vi ved Stemmen, Lovinda. Det er ingenting her.» Celia snakket så høyt at den gamle skulle høre.

Lovinda løsrev seg fra Celia og myste. Hun snudde seg langsomt og så til alle kanter. Celia trodde at hun overdrev da hun begynte å snuse ut i luften.

«Der!» sa med ett Lovinda og pekte.

«Viken? Det er bare en tilgrodd strand der, Lovinda. Skogen begynner like ovenfor.»

Celia så på Lovinda, og kvapp da hun oppdaget at de gamle øynene sto breddfulle av tårer.

«Lovinda? Hva erdet?» Gåsehuden spredde seg nedover ryggen.

Den gamle kvinnen bare fortsatte å peke. Munnen var halvåpen, og hun blunket ikke.

Det var et skremmende syn å se kvinnen som var et tomt skall av det som en gang måtte ha vært et sindig menneske. Tårene vitnet om sorg. Sorg over hva?

«Celia? Hvorfor sier du ikke noe?» Det var engstelse i brorens stemme.

«Det er ingenting å være redd for, Elling. Men jeg kikker meg rundt litt. Stå her på stien, for her er det trygt. Ikke rør deg,» sa Celia, og broren nikket alvorlig.

Hun likte ikke å la lillebroren være alene med den gamle kvinnen, men Lovinda lot ikke til å merke at gutten var der, for hun fortsatte å stirre på samme sted, som om hun var frosset fast.

Med prøvende steg gikk Celia nærmere vannkanten for å få bedre sikt.

«Dette er galskap. Ren, skjær galskap,» mumlet hun, og visste at hun burde høre på sin egen sunne fornuft.

«Hva ser du, Celia?» ropte Elling.

«Jeg ser gule vannliljer ute i vannet, og et par av dem er i blomst.»

En sammenflettet klynge veltede trær lå ut i vannet. Inne ved stranden var det siv og gress, og lenger oppe bregner, kratt og trær. Øverst var det tett skog som vokste oppover mot åsene.

Med ett begynte Lovinda å synge, så høyt at det gjallet over vannet.

«Et alvebarn så lite … moderløst og alene … På et vannliljeblad det lå, men druknet har det nå!»

Hjertet banket fort, enda Celia hadde stått i ro en stund. Hva om hun fant et virkeligbarn, og det var dødt? Likblekt og stivt … Slik som den yngre søsteren hadde ligget på likstrå. Synet hjemsøkte henne fremdeles.

«Nei, du må ikke la henne skremme deg,» mumlet hun for seg selv.

Celia vaklet mellom å snu og avfeie det hele som en gammel kvinnes galskap, og å fortsette, for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet.

Hun beveget seg sidelengs i retning av de veltede trærne. Med ett fløt et andepar ut fra sivet. Andemoren snadret da Celia nærmet seg. Over hodet hennes hang en stor øyenstikker helt stille i luften, før den fløy videre.

Mens hun balanserte på stener, håpet Celia at hun ikke skulle plumpe uti vannet. Et sted i bakhodet så hun for seg at hun falt og at mudderet og sjøgresset hindret sikten når hun prøvde å ta seg opp igjen. Det ville ikke være noen som kunne hjelpe henne om det skjedde, for broren på ti år var blind, og Lovinda var eldgammel og skrøpelig, og neppe ved sine fulle sanser.

Hun burde snu. Dette var ren, skjær galskap. Lovinda skrønte, slik hun alltid gjorde.

Idet Celia skulle gi opp, var det noe som fanget blikket hennes. Der, godt skjult av siv, strå og gress, lyste noe gult.

«En vannlilje … på land?» mumlet hun. Den var utsprunget og frisk, og strålende gul. Det var underlig. Hvordan hadde den havnet der?

Celia tok noen prøvende skritt. Den store blomsten lå litt for seg selv, men ledet til et dekke med store vannliljeblader som var lagt utover bakken. Som en seng. Og oppå dem lyste noe hvitt og blått opp blant alt det grønne og brune.

«Det er noe her!» ropte hun, uten å ta blikket fra det hun trodde kunne være et vevet teppe.

Hun tråkket oppover mot tørr skogbunn.

«Hva ser du?» ropte broren.

«Jeg tror det er et teppe, men jeg vet ikke om det er noe under det eller om det er gjenglemt … I himmelens navn! Det er et bitte lite barn pakket inn i det!»

«Å!» kom det fra Elling.

Lovindas sang ga gjenklang i ørene hennes. Et alvebarn så lite … moderløst og alene … På et vannliljeblad det lå, men druknet har det nå.

«Å!» kom det fra Elling.

Lovindas sang ga gjenklang i ørene hennes. Et alvebarn så lite … moderløst og alene … På et vannliljeblad det lå, men druknet har det nå.

«Vær så snill, vær i live …» hvisket Celia mens hun nærmet seg bylten.

En skjelving rant gjennom hele kroppen hennes, og hun glemte nesten å se hvor hun gikk. I sideblikket så hun andemoren nærme seg. Den brunsprettede fuglen fortsatte skrålet sitt, som om hun ba Celia hjelpe det hjelpeløse lillebarnet som lå der.

«Ikke la det være for sent,» hvisket Celia idet hun satte seg ned på kne.

• • •

Tilbakemeldinger på bok 1

Gratis bok 1 Alvøpiken kan bestilles fra NorskeSerier

Hele bok 1 kan lastes ned gratis som e-bok